Me har juksa litt med juletreet. Og det er lov hvis man har gode grunner. Oktobers beste kjøp var et gullfarget tre som ser sølvfarget ut, i størrelsen bitteliten. Ikke bittelite sånn at det har plass i settekassa, men sånn at folk i babystørrelse passer ved siden av det. 

Alle som har vært i leiligheten min skjønner at det er tull å kjøpe ekte juletre for mennesker i vanlig størrelse. Selv om ekte juletrær er veldig fine. Nå har jeg endelig funnet ut hvordan juletreopplevelsen kan gjøres mer autentisk. (Derav juksinga.) 

Bildet: Fine juletreet med litt for mye very cheap pynt. Det er cirka en halvmeter høyt med bøyelige greiner og potte i gull. Men det lukter ikke jul… Hm…

LØSNINGEN: Krystall furunål lukter juletre! Herregud, så lur jeg er. Nå lukter det juletre i heimen (eller, kanskje i morgen, for jeg har ikke vasket ennå) …

Innlegget er dedikert (eller dedisert?) til Magnus.

Ukjent sender sms (ligner litt på meg): Jeg har lyst til å være fin i kveld

Ukjent svarer på sms (ligner litt på Maren): Da slipper jeg deg ikke inn. Jeg er stygg i dag. 

Neivel, da blir det uvasket hår og joggebukse på byen.

Da satt vi her da. I den lilla hjørnesofaen med pc-en min (ikke treg kontor-pc, nei) på det praktiske data-/spisebordet fra IKEA. Det er faktisk ganske koselig, hvis man ser bort fra at jeg er frilans igjen. Lav ansiennitet og kort arbeidserfaring er bedritent. Det gjør at jeg blir en veldig takknemlig arbeidstaker hvis noen beslutter å gi meg fast relevant arbeid, at jeg allerede sover litt lenger om morgenen enn folk med fulltidsjobb, at dårlig samvittighet gnager i hele kroppen og at jeg synger julesanger mens jeg jobber. Yess til det siste. Derfor har jeg også tid til å fortelle om den merkelige gaven jeg har fått.

Forrige uke fikk jeg en gave. Jeg fikk en ting ikke så veldig mange andre har. Foreløpig er den på hytta, og det gjør meg ikke så mye om den blir der. Historien begynner med at bestefar skrøyt av alle nøtteskrikene han hadde drept det siste året, og sluttet med at jeg var blitt den lykkelige eieren av en stakkars utstoppet nøtteskrike.

Bestefar: Æ har dæm i frysen, sjø, å sælg dæm for sæksti kroner stykket.
Meg: Spiser man dem?
Bestefar: Det e itj my mat i en nøtteskrike, sjø. Kanskje ei fiskepinne eller to. Men dæm e pen å sjå på, så folk kjøp te utstopping.
Meg: Jaså? (tenker lavt at det hadde vært en strålende liten apetittvekker på julebordet)

Bestefar åpner fryseren, romsterer litt og tar ut en avdød nøtteskrike med bodybag av frysepose.

Meg: Kan du ta ut fuglen og gå i lyset så jeg kan ta bilde? Av deg og fuglen.
Bestefar (poserer): Hvis du e så interessert ska du få den utstoppa skrika på høtta.
Meg: Ehm, altså. Den trenger jeg ikke.

Bestefedre er en temmelig insisterende rase. Både når de serverer rullekake med bringebærsmak og når de skal gi barnebarna utstoppede dyr. Derfor er jeg den offisielle eieren av en uthulet fugl med en blå fjær og mange brune. Lurer på å kalle den Nøtteliten.

Bildebevis: Død fugl fra fryseren. Bildet av fornøyd bestefar med fugl kan dere bare glemme, det kan jeg fnise av for meg selv.

I dag er jeg kun deilig publikum, og har sms-bevis. Min tapte humor hindret ikke “noen andre” i å more seg på min bekostning:

Mottatt sms 1:
Vitseboken fra forlaget Dritdårlig AS ringte! De ville gjerne kjøpe vitsen din!

Mottatt sms 2:
Nei, nå ringte det samme forlaget igjen! Du fikk tilbud om helt egen bok!!:) Grattis!

…

Akkurat nå holder jeg på å stresse meg ut av mitt gode skinn. På grunn av Prison Break, selvfølgelig (etter en nydelig episode Hellstrøm)… I dag viser tv3 siste episode etter flere år med heseblesende fengselsflukt som kunne gitt hvem som helst magesår, hjerteinfarkt og livsstilssykdommer.

Men det var egentlig ikke det innlegget skulle handle om …

Noen timer tilbake ryddet jeg klesskapet. Har blitt kvitt klær, funnet tilbake til noen og ryddet vekk sommerkjolene. Jeg innså isted at jeg umulig har bruk for lette blomstrete kjoler denne uka, den neste uka eller det neste halve året. Hrmf.

Det er høst. For en uke siden byttet jeg til vinterdyna, fant frem en bag med ullskjerf og luer, pensjonerte sandaler og åpen tå-sko, vasket ullgenserne og smilte av høstfargene mens jeg gikk til jobb. Jeg tenker på te, tv, kos, Love actually, julepynt, spinning (grøss) og lurer på når den første snøen faller. Det er åpenbart at jeg har blitt gal.

De siste månedene har jeg faktisk vært litt brun. Døgnvill. Fnisete. Våken hele natta. Hatt på toga, og hatt flere latterkramper. Ligget i gresset. Drukket Cola med isbiter. Grillet så ofte jeg har hatt mulighet. Sett på Pacific Blue et par ganger. Dratt på ferie. Nesten hatt sommerjobb. Vært godbrisen på bobler mer enn et par ganger. Satt pris på vennene mine. Og gost meg glugg ihjel.  

Snart god helg, nyt høsten!

Takket være Jan Steffen Steen junior måtte det bli et blogginnlegg. Altså takk til Facebookchatten og Steen juniors talegaver. (Og til Cathrine og en ukjent kommentarskriver.)

Synne: Mange som analyserer ass.
Steen junior: Hm, tror jeg er litt kjerring.
Synne: Haha. Mange gutter er sånn også, ja.
Steen junior: Ja, Arve Juritzen og Jan Thomas.
Synne: Men du er jo hetero?
Steen junior: Ja, jeg liker damer godt.
Synne: Ja, det har jeg definitivt inntrykk av!
Steen junior: Men ofte som venner, det er litt spooky.
Synne: Jeppers peppers, kan skjønne det. Men mange før deg har hatt samme problem.
Steen junior: Hehe, at de er i skapet?
Synne: Mr X som vi gikk på videregående med hadde det jo sånn før han møtte Camilla. Neiiii… At de er venn med damene, ikke homo. Haha!
Steen junior: Ja, kanskje, men jeg er veldig attraktiv det første kvarteret etter jeg prater med en jente.  Jeg vil kalle det, det gyldne kvarter.
Synne: Hva skjer etter kvarteret?
Steen junior: Da er det over… Skikkelig liksom.

… Ha en positiv natt alle sammen! Og kryss fingrene for Steen juniors kjærlighetsliv.

Er på middag hos mamma og pappa. Stort sett kokkelerer de ting jeg ønsker meg, som fiskeboller, kjøttkaker eller annen tradisjonsrik kost jeg ikke orker å lage selv. I dag ble det fersk suppe. (Stusser på navnet. Er ikke alle supper ferske? Så fremt de ikke pleide å være pulver i Toro-pose.)

I dag er tante Siv med på herligheten. Lillesøster og kusine er på jobb. Det gjør at pappa og jeg blir degradert til to statister i hver vår lenestol. Sammen ler mamma og tante Siv skremmende synkront (og høyt) og mimrer mer enn folk gjør på aldersheimen. Dagens post måtte handle om dem.

Halvveis oppe på loftet, søstrene titter på gamle klær fordi en av dem skal på no utkledningsgreier:

Mamma: Neimneeen, husker du denne pelsen?
Tante: Den er fremdeles strøken! Men den tar du ikke på deg i Oslo, da blir du jammenmeg drept av pelsmotstandere.
Synkronlatter.
Pappa: I Stange er du helt med ulvepels.
Blir ignorert.
Tante: Neiii, guuud! Har jeg brukt denne som kjole?
Synne: Kanskje du brukte bukse under?
Blir ignorert.
Tante: Kanskje jeg brukte bukse under.

På loftet, del 2:

Mamma: Her er capen din!
Tante: Åh, den røde?
Mamma: Nei, den grønne.
Tante: Åh, neimen! Her er til og med den jakka du lagde i lilla fløyel.
Mamma: Pass deg så du ikke faller gjennom gulvet.
Tante: Eller er det en kjole? Tror det er et gammeldags skjørt… Er dette ballkjolen din eller min?
Mamma: Guriland! Her er kjolene våre med crempliner og pomponger på!
Veksler blikk med meg selv. Pappa prøver å vise fram bilder fra seiltur og dykking i Egypt.

OM loftfunn:

Synne: Hva er crempliner?
Mamma: Crimpline.
Synne: Men hva er det?
Mamma: Sånn her.
Synne: Vaffelstoff da.

På loftet, del 3:

Mamma: Driver hun å blogger? Ja, nå er jeg på Facebook til og med.
Tante: Ja, jeg har liksom ikke fått rota meg til det. Hvis du ikke er på facen tror folk du er død.
Mamma: Ja, jeg søker jo på navnet ditt i blant.
Tante: En jeg jobber med var på interrail for nesten tjue år siden, der ble kjent med noen italienere. Plutselig en kveld her om dagen skrev han ene “Thordis, is it you” til henne på facen.
Synkronlatter. 
Mamma: … Og han sa at det var så teit, men nå synes han det er kult. Jeg synes Facebook begynner å bli litt kjedelig.

Nok nå, tenker jeg.

Ps! Ikke kutt opp chili uten hansker. Hvis du velger å ignorere advarselen, ikke grav inni den med hele neven og klø deg i øyet etterpå. Skikkelig dumt.

Vet jeg har gjort det før (og unnskyldt meg etterpå), men jeg har gjort det igjen: Jeg har latt som jeg ikke har en blogg.

Det er så enkelt å late som det ikke finnes en Dagdrivers Dagbok når jeg ikke går inn på WordPress i det hele tatt. For da ser jeg ikke at det faktisk er noen innom hver dag, enten fordi de lurer på om jeg har skrevet noe, fordi de har googlet Tone Damli Aaberge eller lakktights (mine største treff) eller fordi de trykket ‘neste blogg’.

Har ikke helt bestemt meg for om jeg skal slette arbeidsledigheten, eller om jeg skal skrive videre. Nå jobber jeg åtte timer hver ukedag, og er lei av det herlige internettet når jeg kommer hjem.

Men noe sladder skal dere få…

Storsjekkern Fredrik har lest “The game”, gled dere damer! Jeg skal få være vingen hans en gang. Det har han lovt.

Roomien skaffet oss varselbrev nummer to i løpet av sommeren. Jeg skrev en veldig sint sms, en sint sms til – og så en til (det ble vel tjue til sammen)bare for å stresse henne. Nå har hun til og med betalt for september, men stemningen er litt, ehm, herlig falsk. (Omtrent som hos familien Camden i Seventh Heaven.)

Jeg er ufattelig glad om dagen. Alt synes å gå min vei, og jeg er så redd det skal slutte å gjøre det. Jeg har drømmejobben (enn så lenge), prinsessekjole til Marens bryllup (ja, det går an å bli lykkelig av klær) og store planer om enda mer moro fremover (gleder meg nesten til å kjede meg). 

… Og så kom jeg ikke på noe mer såkalt sladder.

Bildet: Mammas blåbærpai. Himmel. Gjett om det er mer i fryseren!

Ja, da er man tilbake fra solen i Spania. På vei fra Gardermoen sa Tine: Åhhhhh, jeg lengter tilbake allerede. Jeg hadde tydelig ikke innsett fakta, og svarte eplekjekt: Jeg synes det er greit å være hjemme. Koselig med litt regn.

For noe tull. Tyve minutter senere hadde jeg bare lyst til å kjenne sanda mellom tærne igjen. Tinto Verano og spekepølse i magen. Bikiniskille som svir infernalsk, men blir ignorert (nå har jeg nesten kjøttsår i kløfta). Regn har nesten aldri vært så kjipt. Alt hjemme er så utrolig hverdagslig.

Jeg har hatt tidenes beste utenlandsbursdag. Den startet med Hello Kitty-kake, sang og balkongflagg på senga (tusen takk Tine, Marie, Sissel og Tore). Etter mektig frokost var det stranda og litt penere strandkjole enn vanlig. I sekstiden ble jeg beordret i dusjen, mens Tine, Marie og Sindre stakk på litt hemmelig ærend. Jeg brukte lang tid på å få prinsesselook med glitrende tiara, rosa toga og rosa tånegler (og selvfølgelig veldig mye rosa lipgloss). Mens jeg var borte hadde de shoppet mye kinamat, utrolig tacky gaver og vi fikk satt opp langbord på terrassen. Til slutt gikk hele følget på tolv ned til stranda med cirka 100 liter alkohol, en boomblaster, to fakler, hver sin toga og hver sin irriterende bursdagsfløyte (gjett om naboene ikke digga det). Lørdag morgen var jeg veldig fornøyd, til tross for voldsom skallebank og sand i hver eneste kroppskrok.

Bildet: Verdens fineste kake med 23 lys (selv om det strengt talt skulle vært 22, kremt). Den var god også.

Bildet: Årets hunk… Eller ikke.

Spania har vært konge, men nå er jeg hjemme, så jeg skal late som det er konge.

Fredrik hentet meg i Oslo i går, og det første han sier (ekstremt tilfreds): Fy faen, jeg har draget om dagen ass.

Jeg og Fredrik pleier å fortelle alt sånt til hverandre. Noen ganger skulle vi ønske hverandre hadde mer filter. Jeg vet mye nasty om hans kjærlighetsliv, og han vet ganske mye nasty om mitt.

Dessuten pleier vi å krangle om hvem som har mest draget (og det er faktisk sant, selv om det høres dust ut.):

Meg: Jaså? (Skikkelig fyllesjuk og sliten, og vondt etter brasiliansk.)

Fredrik: Ja, skikkelig bra ass.

Meg: Grattis. Du har sikkert lyst til å fortelle.

Fredrik: Hehe, ja. Det vet du jo… For du skjønner… bla bla bla. plapreplapre bla bla, blaaaaa, derfor, bla bla. Og hun sa bare at, bla bla bla.

Meg: Hehe, såpass. Fint da! (Prøver å virke entuasiastisk, (men sliter med entuasiasmen for fyllesjuken styrkes av villmannskjøring) for that`s what friends are for.)

Fredrik: Ja, i know lissom. Jeg tror det er fordi… bla blaaa, blaaa, blaa. blabla. Plapre-plapre. Bla, hun sa, bla, bla.

Meg: Jeg har også draget om dagen, hvis du lurte.

Fredrik: Ja, men du er jente.

Meg: Og?

Fredrik: Jenter kan alltid få seg noe. Vi gutter derimot, vi kan slite. Så det er fordi du er jente, og noen jenter får seg noe uansett.

Meg: Så du sier at jeg får oppmerksomhet fordi jeg ikke har utovertiss?

Fredrik: Jepp. Det er sånn det er.

Meg: Så mens du sier du drar damer på sjarm og utseende, er jeg bare et “nødvendig” objekt? (Rødstrømpealarm.)

Fredrik: Ja -

Meg: Bullshit!! Jeg har da perioder hvor jeg både ser ut og oppfører meg som en trollkjerring! Jeg lover at jeg ikke har draget i de periodene! Menn skygger banen og blir redd når jeg sier noe. Det du egentlig sier er at jeg ikke er morsom, sjarmerende og pen? Jævla dust!

Stillhet etter stormen.

Fredrik: Neida, du er så søt og sjarmerende så… Spesielt nå.